Min aksjeportefølje

For et år siden, den 24. mai 2017 bestemte jeg meg for å teste ut litt porteføljeteori i praksis. Planen var å ofre 300 000 kroner i aksjemarkedet, og investere det i en egenutviklet modell som hadde til hensikt å oppnå maksimal risikojustert avkastning. Begrensningene jeg satt var at (1) hele aksjeporteføljen måtte bestå av norske selskaper, (2) alle pengene måtte være investert til enhver tid, (3) Modellen skulle styre hele showet, tro håp og kjærlighet til enkeltaksjer var forbudt.

I forkant av denne beslutningen hadde jeg selvfølgelig testet ut hvordan en slik modell ville ha gjort det på historiske data. Den teoretiske modellen oppnådde i perioden mellom 1. juli 2014 og 26. april 2017 en avkastning på 39%. Markedet, representert med børsindeksen OSEBX, oppnådde over samme periode en akkumulert avkastning på 13%. Porteføljens risiko i form av Standardavvik viste seg over denne perioden å ligge svært nær indeksen, noe som vil si at meravkastningen på 26% (39% – 13%) oppstod uten å ta høyere risiko. Transaksjonskostnader i form av kurtasje og spread brydde jeg meg ikke om å regne på, da fasiten var åpenbar, den teoretiske modellen hadde fullstendig knust avkastningen til gjennomsnittsinvestoren på Oslo Børs.

En ting er teori, en annen er praksis…

Modellen måtte selvfølgelig settes i produksjon etter et slikt testresultat, så i mai 2017 skapte jeg modellen på nytt basert på all mulig porteføljeteori jeg husket fra min mastergrad i Finansiell økonomi fra BI. 

Det er ingen enkel måte å forklare alle aspektene som driver denne modellen, men rådataen består av historiske avkastningsdata fra Oslo Børs (justert for utbytte), hvor jeg har lagt inn flere års avkastningshistorikk på daglig basis for et utvalg av aksjer og børsindekser (det blir store regneark av slikt). Modellen kalkulerer så en løpende kovariansmatrise som gir informasjon om hvordan de forskjellige aksjene ikke beveger seg i takt. Det her er utrolig viktig, for å oppnå god risikojustert avkastning er det helt nødvendig å ha en portefølje bestående av aksjer som oppfører seg forskjellig basert på forskjellige markedshendelser. Dette behøves for at modellen skal kunne klare å velge ut hvilken aksjesammensetning man til enhver tid skal eie, og hvor mange aksjer man skal eie i hvert selskap. 

Samtlige aksjer må også mates med en forventet avkastning. Avkastningsbegrepet i aksjemarkedet er noe helt annet enn risiko, så der må man ha en metode for å standardisere forventet avkastning på selskapene. Til slutt kommer noen magiske formler som snur matrisen på hodet og kobler det sammen med informasjon om forventet avkastning for aksjene og markedet.

Hvis vi nå legger finansteorien litt til siden så er det langt hyggeligere å se litt på det som betyr noe, overlevde denne modellen den virkelige verdenen?

1. Porteføljen oppnådde både en høyere brutto og netto avkastning enn  OBX indeksen (25 mest omsatte selskapene på Oslo Børs), og OSEBX (en bredere indeks med 65-70 aksjer). Porteføljen hadde svært høye transaksjonskostnader grunnet feil innstillinger på kurtasjesatsen da jeg startet å handle, det kommende året vil transaksjonskostnadene falle fra 1,23% ned mot ca 0,5% med samme handelsfrekvens
2. Porteføljen hadde en risiko som var lavere enn OBX indeksen og på nivå med OSEBX (det er rett og slett utrolig magisk at 14-18 aksjer matcher risikoen til langt bredere aksjeporteføljer)
3. Porteføljens risikojusterte avkastning i form av Sharpe Ratio ligger derfor høyere enn både OBX og OSEBX. I Sharpe-formelen benyttet jeg 1 års norsk statsrente fra den 24. mai. 2017 som mål på risikofri avkastning

Det her var slettes ikke verst, 300 000 kroner steg til 372 780 kroner i løpet av et år, og porteføljen klarte en høyere avkastning enn markedet selv med lavere risiko.

Hvis man sammenligner med grafen fra testen så kan man kanskje være skuffet, da meravkastningen har vært langt lavere det siste året, men her finnes det faktisk en meget god unnskyldning, og den heter Statoil. Selskapet Statoil (eller Equinor som er det nye navnet) er børsens desidert største selskap, og det var vektet over 19% av OBX indeksen fra og med 2. halvår 2017. Det siste året har markedsverdien av Statoil steget med nesten 50%, noe som betyr at enhver aksjeportefølje har fått utfordringer med å følge indeksene (med mindre Statoil var vektet høyt). Siden de fleste aksjefond har begrensninger på hvor stor andel de kan eie av ett enkelt verdipapir, så har nok det her slått ut negativt for samtilige fond som kun har investert i Norge det siste året.

Årsaken til at Statoil og andre oljevirksomheter har vært populære det siste året er selvfølgelig den kraftige økningen i oljeprisen:

Til slutt viser jeg et bilde av hvordan porteføljens vekter endret seg gjennom året. Etter at porteføljen ble aktivert den 24. mai i fjor, endret jeg vektingen syv ganger gjennom året. Over perioden lå antall aksjer mellom 14 og 18, hvor de største lokomotivene var DNB, Telenor, Marine Harvest og Orkla. Statoil, som er børsens desidert største selskap, var kun porteføljens 7. mest populære aksje, men algoritmen valgte heller å flytte penger over i oljevirksomhetene Aker BP og TGS, og det ble ingen dårlig erstatning. Typisk uflaks var at Norwegian ble solgt den 26. mars, kun dager før aksjen steg nærmere 100% etter ville oppkjøpsrykter. Typisk flaks var at lakseprodusenten Salmar kom inn først i januar, og har allerede gitt en vanvittig prosentvis avkastning, eller at Norsk Hydro ble vektet betydelig ned kort tid før fabrikken i Brasil ble stengt etter forurensning, og vår venn Donald Trump truet med handelsrestriksjoner.

Av utvalget jeg definerte har følgende selskaper foreløpig blitt utelukket av modellen: (BAKKA, LSG, DNO, SDRL, PGS, FRO, REC, AKSO, ARCHER, GOGL, GSF, NOD, VEI).

Kort oppsummert

Hensikten med denne porteføljen er ikke å tjene penger til enhver tid, det er heller å oppnå høyere risikojustert avkastning enn markedet til enhver tid. I perioder hvor børsen faller med 40% på et år (og det skjer til tider), så er jeg utmerket fornøyd med et verdifall på 35%. 

Statoil (Equinor) kommer selvfølgelig ikke til å fortsette med 50% kursøkninger i året, så da blir det spennende å se om porteføljens meravkastning tar seg opp igjen. Det er ingen tvil i verden om at jeg skal la denne modellen få leve videre, her blir det heller økte investeringer enn uttak av kontoen de kommende årene. 

Selvfølgelig er det trist å ikke la følelsene få styre aksjehandlene, så det vedlikeholdes i en annen aksjeportefølje 😉